Etter en kort gjennomgang av Suzuki Kizashi-serien som vi har håndtert den siste uken, nå skal vi gå inn på alle detaljene angående interiøret og eksteriøret til denne sedanen.
Hvis Kizashi skiller seg fra resten av D-segmentet sedans for noe, er det på grunn av dens image. Den har et sporty utseende takket være de enorme 18” hjulene, løpebrettene og svært omsluttende støtfangere, som i bakenden med to falske eksosenderør (innvendig kan du se de ekte rørene) som sitter igjen som skrustikke. Den forhøyede midjen bidrar til å oppnå den sporty linjen. Uten tvil ville ikke en Suzuki Kizashi uten sideskjørtene, den lille spoileren på bagasjelokket, støtfangerne og med mindre dekk passet øynene så godt. Så det er en bil i visse farger fremhever den sportsligheten mer. Den blå på testenheten er ikke den jeg liker best, uten tvil ville en rød eller hvit fått mange flere hoder til å snu seg på gaten, med den blå, mørkegrå eller svarte går den mer ubemerket hen mellom Pasta og insigniene. I tillegg er den, med en lengde på 4,65 meter, en mindre bil enn alle sine rivaler og har et ganske kompakt utseende, også takket være designen.
Dørene til Kizashi har dimensjoner som letter tilgangen til alle setene, og de eneste ulempene er rettet mot panseret og bagasjerommet. Den første er ganske tung (det er ikke aluminium) og holdes med alt livs gamle stang. Bagasjeromslokket, som er lett, gir tilgang til en bagasjerom som, selv om den ikke er liten, har en noe høy og liten lastemunning å legge store pakker.
Fortsatt uten å gå inn må jeg nevne en anekdote angående åpningen av drivstofftanken. Det kan være at jeg er veldig ny på dette, men jeg hadde ennå ikke sett en bil der bensintankdøren åpnet seg ved å trykke på innsiden av den (se bilde). Så snart jeg hentet bilen fra Suzuki presseavdeling, dro jeg for å fylle drivstoff og endte opp med å forlate pumpen fordi jeg ikke fant en måte å åpne tanken på, så jeg måtte bruke bruksanvisningen. Senere oppdaget jeg forhåndsbetalte bensinstasjoner. Total redneck, gå.
Og går tilbake til tråden, er det på tide å se gjennom interiøret i Kizashi. Når vi åpner døren blir vi møtt av en Interiør fulltrukket i sort skinn ganske god kvalitet å ta på. Vi finner det til og med i en stor del av dørpanelene, noe som settes pris på når man støtter armene. For øvrig ser man at det er en japansk bil. Han er ganske edru og det er hard plast massevis. De myke er kun forbeholdt den sentrale delen av dashbordet. Merk at plasten i alle fall ikke er ubehagelig å ta på og at innstillingene er veldig gode. I tillegg, i denne spesielle enheten, med 2 år og 20.000 XNUMX kilometer bak seg, hørtes ikke den minste knirk eller cricket. Alt tyder på at interiøret i Suzuki Kizashi vil eldes godt, noe vanlig i japanske biler.
Etter å ha fiklet med alt, er det på tide å sette seg i førersetet, med flere elektriske reguleringer og tre-trinns oppvarming. Rattet er justerbart i høyde og dybde slik at vi raskt finner en komfortabel posisjon. Når det gjelder setene, de samler kroppen ganske godt og skinnet er ikke særlig glatt, slik at passasjerene ikke skal snuble mer enn nødvendig.
I den sentrale delen av dashbordet har vi lufterne, under som er radioen (med noe åttitallsdisplay). Nedenfor er alle knappepanelet relatert til klimaanlegg. Til venstre for rattet finner vi flere knapper (åpning av bagasjerommet, lyktespyler, traction control, tåkelys foran og 4×4-drift hvis montert). I dørene sitter de elektriske vinduskontrollene (de to foran er automatiske på førersiden).
I bilen er det store oppbevaringsposer i alle fire dørene og flere hull i midtarmlenet foran og i konsollen, i høyde med girspaken. Ved siden av håndbremsen har vi to generøse koppholdere, som også er nyttige som lysbilder (jeg bar med meg mobiltelefon, nøkler, lommebok...) Hanskerommet har riktige mål og er opplyst. I motsetning til i Peugeot 508, i en Kizashi kan du tømme lommene dine.
På rattet har vi kontroller for å betjene lydanlegget, Bluetooth (som for å konfigurere det måtte jeg gå tilbake til brukermanualen), cruise control og kjørecomputeren. Alle knappene er svært tilgjengelige og håndteringen er intuitiv. Etter dette har vi klokkeboksen, med lettlest speedometer og turteller og vanntemperatur- og drivstoffnivåmarkører. I midten er det en LCD-skjerm hvor du kan se autonomien, det gjennomsnittlige og øyeblikkelige forbruket eller de delvise kilometertellerne. Det er noen ganske små sifre og at mange mennesker ikke kunne lese «uten å lage rare ansikter». En forferdelig detalj er kontrollen av innvendig lysreostat. De må ha tatt den fra en Suzuki Wagon R fra XNUMX-tallet.
Allerede i baksetene vil vi se det det er nok plass til bena og i bredden til at to voksne kan reise komfortabelt. Det eneste problemet er høyden, høye mennesker som reiser oppreist (noe som ikke er helt vanlig) kan berøre taket med håret eller til og med hodet. "Beholderen" til det åpne soltaket bidrar til at følelsen i baksetene blir mer "klaustrofobisk". Bemerkelsesverdig i baksetene er lufteåpningene, armlenet foran med koppholdere og tilgang til bagasjerommet og sammenleggbare hodestøtter, som forbedrer sikten gjennom bakruten betraktelig når du reiser uten folk bak.
I morgen fortsetter testen av denne Suzuki Kizashi, og vi kommer til det viktigste, å start bensinmotoren og begynne å rulle kilometer etter hverandre. Vi venter på deg, og husk at hvis du har spørsmål angående Kizashi, er alt du trenger å gjøre å spørre, vi svarer gjerne.
For å vite mer om Kizashi:
- Range
- På farten
- Konklusjon
